Home Historie

 

 

 

Logo

 

 

Nes Røde Kors fra start til i dag

 

 

 OPPSTART

 

 1960 ÅRENE

 1970 ÅRENE

 1980 ÅRENE

 1990 ÅRENE

 

 

 

OPPSTART

 

Nes Røde Kors Hjelpekorps ble antageligvis startet opp våren 1948. Det virker da kanskje litt rart å feire et 50-års jubileum 51 år etter oppstart. Forklaringen på dette er at det ved alle tidligere jubileer er blitt tatt utgangspunkt i 1949, da det første årsmøtet ble avholdt.

 

 

Styret besto det første året av:

 

·        Trond Svartshoel.      Formann

 

Han var forst- kandidat i Nes Allmening, og tilbrakte derfor veldig mye tid på fjellet. Dette førte til at det ofte ble noen av de andre styremedlemmene som måtte representere  korpset på div. møter utenfor selve korpset.

 

·        Jon Askehagen.         Nestformann

 

·        Ola Reidar Nyhus.     Det menes å huskes at han var kasserer, men dette                                      er ikke helt sikkert.                     

 

·        Erling Feiring

 

·        Johan A Huuse

 

·        John Johnsen.            Han er blitt spesielt godt husket av de som stiftet           

 

                                      speiderpike-troppen i 1951. Da stilte alltid John opp

 

                                      når han ble spurt om å hjelpe til med bl.a.

 

                                      førstehjelpsundervisningen..

 

·        Carl Beck

 

·        Hans Heggenhaugen

 

·        Peder Simenstad

 

De seks sistnevnte var styremedlemmer.

 

 

 

 

 

Det var i alt 30 medlemmer som ble med da korpset ble startet, derav 6 sanitetslotter.

 

Det ble det første året gått til innkjøp av en kvart sanitetsenhet, og det ble holdt to førstehjelpskurs.

 

Til å begynne med hadde hjelpekorpset møtene sine på Fredheim skole, men disse ble etter hvert flyttet til Fredvang. 

 

I desember 1948 hadde de en stor øvelse i Ringsakerfjellet, sammen med Brøttum Røde Kors Hjelpekorps. Basen den gang var på Bjørnstad-sætra, på Laulia. I hytteboka til Feiring står det at de var en snartur innom for å hente stearinlys.

 

- De var vel like glemske den gang, som det vi er i dag.

 

  

 

Oppstartingen av hjelpekorpset gjorde at det ble opprettet et feltlasarett på Gårum i samarbeid med gamlehjemmets styre. Det ble også inngått avtale om at Gårum skulle benyttes som sykestue når det var nødvendig.

 

Erling Feiring, Peder Simenstad og Johan A. Husse hadde på denne tida noen gammeldagse, store stasjonsvogner. Disse ble brukt som ambulanse på Nes, og kjørte syketransport til Gårum, Hamar eller Elverum sykehus helt fram til ambulansen på Hamar begynte å kjøre rundt på Nes. Det skjedde ofte at det var flere utrykninger i løpet av en uke.

 

I dette arbeidet var det ikke bare mennene som var sysselsatt, også konene deres måtte til pers. Det var deres ansvar å ordne i stand nytt utstyr til en ny utrykning. Den tida da dette foregikk var ikke alt like lettvint som i dag. Alt tøyet som skulle vaskes måtte først kokes for så å skylles i Mjøsa, hvor vannet var reinere enn i brønnen. Da alt dette var gjort sto det fortsatt igjen å stryke alt tøyet.  

 

Nes Røde Kors Hjelpekorps hadde to store utrykninger i løpet av de første årene. Begge var til Fossum gård.

 

Den ene var en person som var blitt borte, hvor og hvordan denne ble funnet igjen huskes ikke. Den andre utrykningen huskes derimot bedre. Den gangen var det en mann som hadde skutt seg med dynamitt. Dette var et lite koselig syn å finne igjen, og satte nok en støkk i dem alle.

 

Det ble fort obligatorisk med et 30- timers førstehjelpskurs, før en kunne bli medlem i hjelpekorpset. Disse kursene ble holdt på Fredvang. Her var det medlemskvelder hver 14. dag. Til hver gang skulle de lese et kapitel i håndboka. Det ble så plukket ut en person som måtte fortelle og vise de andre. Etterpå var det diskusjoner om hva som var riktig og hva som var galt. De emnene de ble drillet mest i var bandasjelære, kart og kompass, og det å kunne overvintre ute.

 

De eldre var, den gang som i dag, flinke til å ta seg av de nye og unge. De oppmuntret de nye til å stå på og ikke gi opp før de hadde fått det til. Ingen ble gjort narr av selv om det var noe de ikke fikk til. Med andre ord var det et meget godt samhold innad i korpset. I tillegg til korpsmøtene hadde de en del ringøvelser. Når det gjaldt rekruttering, var ikke dette organisert i noen form, men gikk mest ut på ”Jungeltelegraf”- prinsippet, samt at Dr. Hvitsten var veldig positiv til å få med bygde- ungdommen i hjelpekorpset.

 

 

 

Uniformene den gang var hvit anorakk med armbind, og brun lue med et

 

Røde Kors merke på. De fikk også utdelt små vesker som de kunne ha i beltet. Disse veskene inneholdt enkeltmannspakker, gassbind, plaster og lignende.

 

Etter endt 30-timers kurs kunne medlemmene gå med korset. Men det var flere betingelser som måtte følges. For å kunne bære korset, enten det var i regi av Røde Kors eller privat, var en nødt til å ha minst 2

 

Enkeltmannspakker på seg. En pleide også å ha med seg tjenestebøker, hvor alle tjenestetimene ble oppført.

 

All transport til og fra forskjellige utrykninger og øvelser, foregikk med private kjøretøy. Det var aldri vanlig å sende kjøreregninger, da korpset hadde minimalt med penger.

 

Det utstyret hjelpekorpset hadde fra starten av, fikk de stort sett fra forsvaret. Dette gjaldt spesielt ullpledd og lagvesker med div. førstehjelpsutstyr. Dette var for det meste gammelt, engelsk utstyr som forsvaret ikke lenger hadde brukt for.

 

 

 

Nes Røde Kors Hjelpekorps ble oppløst i 1957.  

 

 

 TIL TOPPEN

 

                                       

 

1960 – ÅRENE

 

 

I 1961 ble det igjen gjort forsøk på å få i gang et hjelpekorps på Nes.

 

Den første oppgaven hjelpekorpset fikk, var å organisere et nytt og bedre beredskapslager. Beredskapslageret på Gårum var ikke lenger tilfredsstillende. Alt materiell ble byttet ut med nytt og mer tilfredsstillende materiell, og lageret ble flyttet til et loft hos en gårdbruker.

 

 

 

PÅSKETJENESTEN

 

Den første påsketjenesten Nes Røde Kors Hjelpekorps hadde på Ljøsheim, var enten i 1961 eller i 1962. På den tida hadde ikke Hjelpekorpset noen egen hytte, derfor hadde de lånt et stort 16-manns telt av forsvaret på Åker på Hamar.

 

Den første dagen og natta hadde de med seg en fenrik fra militæret som skulle lære dem å sette opp og bruke teltet, samt det å kunne sove ute i telt om vinteren. Han syntes hjelpekorpset skulle ha en militær linje. Dette var ikke av det mest positive da det lett kunne ta moroa og humøret fra medlemmene. Teltet ble satt opp på parkeringsplassen nedenfor der dagens hjelpekorpshytte ligger, på samme side av vegen som Hygga.

 

Haldor Bråstad har fortalt at da han kom opp på fjellet på morgenen etter den første natta i telt, var det bare fenriken som var igjen der. De andre hadde ”rømt” inn i noen hytter. De syntes ikke det var noe særlig å være i et telt med masse røyk og ubehageligheter.

 

Den første vinteren de var på fjellet var de usikre på hva de skulle gjøre. De fant da ut at det beste var å gå på ski til Snørvillen, dit de fleste skiløperne gikk. Samtidig skulle det hele tiden være minst 2 stk. igjen i teltet.

 

Helt fra starten av hadde Nes et godt samarbeid med hjelpekorpset i Brumunddal. De var også da stasjonert på Kvarstasætera, slik som i dag.

 

Det var ofte fyll på Hygga og de fleste utrykningene i påsken var å gå i skiløypene og se etter fulle folk. Dette var som oftest lite koselig. 

 

Av spesielle opplevelser på 60-tallet, kan det nevnes en ettersøkning på Nes.

 

Det var en 12 år gammel gutt som var blitt borte. Dette var en gutt som Haldor kjente godt. – Det er Haldor som har fortalt om dette. Det at en kjenner den man leter etter gjør jo sitt til at hele aksjonen blir noe spesiell.

 

Da hjelpekorpset kom inn i bildet fikk de beskjed om at gutten skulle ut på Mjøsa da han ble borte, og at de derfor måtte lete der. Hjelpekorpset hadde ikke noe utstyr til å lete i vann med. De kontaktet derfor doktoren og ble enig med han om å kontakte lensmannen. Lensmannen på sin side var veldig negativ og ville ikke sette i gang noe som helst. Dette vakte fortvilelse i hjelpekorpset og de tok igjen kontakt med doktoren. Det ble så ringt til Hamar, som sendte 4 mann med vannkikkert til Nes. Med denne fikk de søkt over et stort område, men uten hell. Det eneste de fant var ei oterfjøl som gutten hadde brukt.

 

På denne tida var det ei dame som var kjent for å være synsk. I mangel av noe bedre fant de ut at det var da et forsøk verd å ringe til denne dama. Hun kunne fortelle dem nøyaktig hvordan det så ut på stranda hvor de hadde drevet. Hun fortalte videre at hun så noe laukratt og at hun trodde gutten satt fast i sivet der. Hjelpekorpset fikk da tak i dykkere fra Gjøvik, men heller ikke dette ga resultater og dykkerne måtte til slutt gi opp. Den synske dama ble igjen oppringt. Hun kunne nå fortelle at gutten hadde hatt vadere på seg, og at han sikkert var dratt langt utover, derfor var det nok nå for sent å klare å finne han. Etter 8 dager måtte de gi opp. En tung avgjørelse å ta.

 

Høsten-64 flyttet hjelpekorpset sine lokaler til Tingnes. I begynnelsen hadde de bare et rom, som også ble brukt til depot. Noe særlig med utstyr var de ikke i besittelse av den gang, så det tok ikke opp så altfor mye plass. Hovedsakelig hadde de enkelt førstehjelpsutstyr, kjelke og bårer.

 

For å kunne bruke dette nye rommet til korpsmøter ble det satt opp hyller og krakker. Korpsmøten ble holdt på onsdager, og gikk hovedsakelig ut på  førstehjelpundervisning. Noe særlig dreis på opplegget angående undervisning ble det ikke før i 1965. Etter å ha vært på et distriktsmøte på Homlefjell, satt Berulf Toralfsen fra Hamar på med Nes-korpset hjemover. På denne kjøreturen ble det ordnet slik at Toralfsen skulle kjøre førstehjelpskurs for Nes. Dette var det første ordentlige kurset som ble kjørt på Nes. Ettersom Knut Monsbakken den gangen var så heldig å eie en bil, ble det hans oppgave å hente og bringe Toralfsen hjem igjen fra kurskveldene. Etter endt kurs hadde de en felles øvelse med Hamar-korpset. Dette var stort sett det samarbeidet Nes hadde med korps utenfra, bortsett fra felles øvelser for hele distriktet som var arrangert av D-rådet.    

 

Nes Røde Kors arvet i 1957 et hus etter Marie Helskjær ved Hagelund skole. Huset var blitt påkostet en del, men ble allikevel solgt i 1962. En del av salgssummen ble avsatt til et hyttefond for hjelpekorpset som gikk med planer om å kjøpe ei vakthytte på fjellet.

 

I 1965 ble det kjøpt egen hjelpekorpshytte i Lauliåsen. Kjøpesummen var

 

18.000,- kr. Penger til dette ble hovedsakelig skaffet til veie gjennom forskjellige bidrag fra hovedforeninga, Ringsaker kommune og mange andre.

 

I tillegg ble fondsmidler frigjort. Noen små forandringer ble det gjort på den nye hytta. Bl.a. ble det bygget en utedo og en skåle. Noe stort bad hadde de ikke, så for å vaske seg etter lange skiturer var det vanlig med snøbad.

 

Den nye hytta skulle brukes ved vakttjeneste på fjellet, og da spesielt i vinterferien og i påsken. Til å begynne med hadde de et lag på Hygga hver dag. Dette førte til at det etter hvert ble lånt ei hytte av fam.Flatla som lå like ved Hygga. På denne hytta var det hele tiden et lag som hadde vakt.

 

Vaktmannskapet ble som regel delt inn i 3 lag. Det ene var som sagt på Hygga, det andre gikk på ski til Snørvillen og det tredje var igjen på hjelpekorpshytta.

 

For å få tak i penger til innkjøp av utstyr, ble det nedlagt mange timer med dugnad, loddsalg og tigging. Før jul ble det i en del år solgt juletrær som hjelpekorpset hadde hugget i Grefsheimskogen. Et annet eksempel var

 

da noen av medlemmene var hjemme hos fam.Hvitsten og pusset sølvtøy.

 

Hjelpekorpset hadde skjønt at det var lurt å holde seg godvenn med de som hadde tilgang på forskjellig utstyr, og mye av det utstyret hjelpekorpset fikk på denne tida var lurt ut av et gammelt beredskapslager i bygda. Bl.a. fikk de ei kasse med gammelt bandasjemeteriell, og de nettingbårene som vi fortsatt har i dag. Noe samband eide ikke hjelpekorpset til å begynne med, men etter hvert fikk de tak i en gammel basestasjon og to bærbare militørradioer. Disse var det i grunn lite hjelp i å ha. De ble en gang bruk på en øvelse i Eiksbakken, men virket ikke engang gjennom en trevegg. Etter ei stund ble det kjøpt inn to håndradioer. Det var stort sett samband pengene ble bruk til på slutten av 60-talllet, fram til det ble bestemt at hjelpekorpset skulle gå til innkjøp av scooter. Det sambandet som ble brukt på denne tida gikk på det gamle nettet. Der var det liv hele døgnet. Spesielt italienerne var aktive, noe som til tider kunne være veldig slitsomt for ørene til slitne hjelpekorpsere fra Nes.

 

På slutten av 60-tallet besto hjelpekorpset av 15-20 medlemmer, og i 1968 var det 8-10 stk. på grunnkurs.  Fra nå av ble det bare mer og mer aktivitet i hjelpekorpset og 1970-årene skulle vise seg å bli spennende og utviklende år.

 

 

 TIL TOPPEN

 

 

 

1970 – ÅRENE

 

 

Etter ei befaring på hjelpekorpshytta i 1970 ble det foreslått en utvidelse av hytta. Men hjelpekorpset hadde på dette tidspunktet anstrengt økonomi på grunn av scooterkjøp denne vinteren, og utvidelsen av hytta ble utsatt noen år. Hjelpekorpset hadde altså denne vinteren kjøpt snøscooter, denne hadde en prislapp på 12.000,- kr. Scooteren hadde et registreringsnummer som var lett å huske for oss som er nordmenn;  D - 1814 .

 

I 1973 eller –74 ble det kjøpt egen henger til scooteren.

 

 

 

På begynnelsen av 70-tallet ble medlemsmøtene flyttet fra å være på onsdager til å bli på fredager. Hovedårsaken til dette var at mange av medlemmene gikk på skole utenfor bygda og derfor var de  hjemme bare i helgene. Da disse var veldig interessert i å fortsette sin aktivitet i korpset ble altså møtedagen omgjort.

 

 

 

Hjelpekorpset fikk mer og mer utstyr fra midten av 70-tallet. Etter hvert fikk de også et rom til, i lokalene på Tingnes. Dette ble brukt til undervisning , og det ble laget egene kontorer. Det ble enklere å organisere undervisningen med to rom. Mens grunnkurset ble kjørt kunne de eldste gå inn på det andre rommet og ha egne aktiviteter der, eller de kunne drive med forberedelser til undervisning for de yngste. På denne tida hadde Nes veldig mange og gode instruktører. Det var oppe i hele 8 A-instruktører. Dette var nok et resultat av at Nes-korpset alltid har vært flinke til å sende folk på kurs.

 

 

 

I 1974 feire Nes Røde Kors Hjelpekorps sitt 25-års jubileum og fikk overrakt en gavesjekk av hovedforeninga på 1000 kroner. Men den beste gaven kom litt seinere på året, da byggetillatelsen for utvidelse av hjelpekorpshytta ble gitt. Denne sommeren gikk da med på fjellet, og hytta fikk scooter-garage og en ny skåle. Den tidligere skålen og doen ble gjort om til et 10-manns rom med køyesenger og hems.

 

Ei natt kunne det gått riktig galt inne på det nye rommet. Ved en feiltagelse ble ikke aggregatet, som sto i scooter-garagen veg i veg med soverommet, slått av. Eksos fra dette aggregatet seg gjennom veggen og som lå der var blitt helt i ørska da dette, heldigvis, ble oppdaget. Etter denne hendelsen var det nok ingen som glemte å slå av aggregatet.

 

At det hadde vært behov for en utvidelse av hjelpekorpshytta var det ingen tvil om. Før utvidelsen hadde over 20 stk. overnattet der samtidig, og du kan tro det da var trangt om saligheta. Også etter utvidelsen hendte det seg at det var litt for liten plass. På en høstøvelse var det over 30 stk. som overnattet i hytta. En som var med den gangen skildret det kort og godt med noen få ord:  ”Det var folk over alt!”

 

 

 

Uniformene ble forandret midt på 70-tallet fra å være orange med noe svart på skuldrene, til å bli røde dresser. Hjelpekorpset hadde på denne tida innkjøpte anorakker som medlemmene kunne låne. Seinere ble det vanlig at folk hadde sine egne anorakker og brukte armletts for å vise at de var hjelpekorpsmedlemmer.

 

 

 

I 1978 gikk hjelpekorpset inn for å anskaffe seg en korpsbil. Bilen var en brukt Toyota, til ca. 20.000,- kr. Den bli finansiert gjennom låneopptak, med nedbetalingstid på 3 år.

 

Da denne bilen skulle kjøpes, ble det avholdt styremøte inni den aktuelle bilen, hvor selve kjøpet ble vedtatt. Meningen var å bruke bilen til transport av folk i bygda, bl.a. beboerene på Sund. Dette tilbudet ble ikke brukt så flittig, men av og til ble det da en Oslotur. Selvfølgelig var det noen kroner å tjene på dette også.

 

Før det ble kjøpt en mannskapsbil var det vanlig å bruke privatbiler. For at folk da skulle se at det var hjelpekorpset som var ute og kjørte, ble det brukt magnetskilt til å sette på bilen og takskilt som ble festet på skistativet. Det skjedde ikke bare en` gang at dette flagret av.

 

 

 

Den samme vinteren, altså  i 78, hadde ikke lenger hjelpekorpset tilgang til å låne ei hytte i nærheten av Hygga. Derfor skaffet de seg ei brakke som de satte opp der. I denne brakka var det bestandig et lag på minst 2 stk.

 

Det var hele tiden veldig mange som ville være med på vintertjenesten på denne tida, så det var bestandig behov for plass. Påsketjenesten var derfor blitt delt, slik at alle skulle få være med.

 

Påsken-78 er vanskelig å glemme for de som hadde vakttjeneste. På onsdag begynte det å blåse opp. Jon Erik, som har fortalt dette, skulle hente tilbake en fra Natterudstilen. Da han våknet på torsdagsmorgenen var det stappmørkt. Den første tanken som slo ham var at her var det noen som drev ap med han. Men da han så nærmere etter, ble det klart at de hadde snødd inne. Han fant bare et lite hull å se gjennom. Heldigvis var utgangsdøra ei stalldør og det gikk bra å åpne den øverste delen av denne. Nå var det bare å stå opp for resten av vaktmannskapet og få på seg klærne og ut for å måke snø. Ikke var det bare masse arbeid etter et slikt snøvær, det ba også på en del praktiske problemer. Utedoen var borte. Heldigvis var det en utslagsvask på ett av rommene, hvor jentene fikk lov til å gjøre sitt fornødne.

 

Det ble masse snømåking denne skjærtorsdagen. For å bli kvitt all snøen, måtte mye av den måkes utover myra. Hele myra var jevna med snø, og langs veien ble nødvendig å pile bilene som sto parkert der, slik at brytebilen ble klar over hvor de sto.

 

 

 

 

 

På midten av 70-tallet ble den første mobiltelefonen, OLT, anskaffet.

 

Norges Røde Kors hadde utdeling av midler gjennom en kampanje kaldt ”Million - pakken”. På fjellet ble det lånt en felttelefon av forsvaret. Det ble dratt ut en kabel helt fra hjelpekorpshytta og opp til Hygga, som hadde innlagt telefon. Den gangen lå telefonledningen i snøen oppover. Av og til ble den kappet av småfly som landet på Ljøsvatnet. Det var masse arbeid med å få denne ledningen ut og inn igjen. Magnusen var et godt hjelpemiddel å ha i dette arbeidet. Ja, når det gjaldt magnusen sto den alltid ferdig oppspent i tilfelle det skulle bli brukt for den. En av aktivitetene det sto litt prestisje av, var å kunne sette den sammen så fort som mulig. Rett som det var ble det konkurrert i dette. 

 

 

 TIL TOPPEN

 

 

 

1980 – ÅRENE

 

 

I 1980 kjøpte hjelpekorpset den første Grizzly- scooteren. Vargen som de hadde fra før begynte å bli gammel, samt at den rett og slett var blitt for liten og svak. Fra nå av begynte det å bli mer og mer varekjøring, og en Grizzly var mye mer egnet til dette. Siden dette kjøpet har hjelpekorpset på Nes holdt seg til Grizzly - merket. Utbytting har skjedd regelmessig slik at tapet på dem har vært minimale.

 

 

 

Hjelpekorpshytta i Lauvlia trengte en ny ombygging og utvidelse. Vedlikeholdet på hytta ble derfor innstilt i 1981, til dette ble nærmere klarlagt. Tanken om å bygge ei hytte sentralt i Ljøsheim-området ble fremmet, og det ble raskt avklart at dette var en god ide`. Det ble endelig bestemt å bygge ny hytte da det ble klart at Nes Røde Kors fikk tomt på Ljøsheim. Derfor ble det fra 1982 strammet veldig inn på pengesekken. Bare det aller viktigste utstyret ble det bevilget penger til, som for eksempel noe nytt sambandsutstyr.

 

I løpet av 1984 ble det innvilget byggetillatelse på to hytter, hver på 91 kvm.

 

Denne sommeren ble det nedlagt haugevis av dugnadstimer på fjellet, og da høsten kom var begge hyttene under tak. I løpet av vinteren fikk de hjelp fra Fredheim til å få sydd hytta utvendig. Med hjelp av Olaf Slåtten, Flipp og co. ble hytta gjort ferdig innvendig.

 

Vinterferien –88 ble øver-hytta tatt i bruk for første gang, og i påsken, det samme året, ble også ner-hytta brukt.

 

All dugnaden tok hardt på korpset, mange var på fjellet nesten hver helg, og noen av de ivrigste hadde over 2000 timer med hyttebygging.

 

I dag kan alle de som har vært med på å få i stand ei så flott hytte, være kjempestolte. Det er i  hvert fall vi som er aktive medlemmer i dag.

 

Den gamle hjelpekorpshytta på Lauvlia ble solgt i 1986.

 

Etter at den nye hytta sto ferdig, kom hjelpekorpset på tanken om at det kanskje var lurt å ha litt salg av drikke og sjokolade ute i løypa. Fra nå av var ett lag plassert på Midtfjell, ett på Sjusjøkrysset og ett lag var inne. Dette salget skjedde hovedsakelig i påsken, men var det flott vær i vinterferien kunne det hende de tok seg en tur ut da også.

 

På denne tida da byggingen av hjelpekorpshytta tok det meste av tida, meldte behovet seg for en ny mannskapsbil. En hvit Toyota hiace ble kjøpt i 1984. Kjøpesummen var på hele 82.000,- kr.

 

 

 

Under årsmøtet for hovedforeninga 21. Februar 1984 ble en solid støttespiller i Nes Røde Kors og Nes Røde Kors Hjelpekorps hedret.

 

Knut Monsbakken ble tildelt æresmedlemskap i Nes Røde Kors!

 

 

 

I korpset på Nes har det alltid vært et godt miljø, og alle har vært velkommen, store som små. Noen festlige lag har alle vært glade i, og på disse festene har det ofte dukket opp ideer om inntektsbringende tiltak. Noen bedre enn andre. På årsmøte festen for hjelpekorpset i –83 eller –84 var det at Nes-dagene ble unnfanget. Mange gikk rundt og grublet på hvordan de kunne skaffe penger til hyttebygginga som skulle settes i gang. Det var da noen lure hoder kom på tanken om at også Nes kunne ha sine egne dager. Handelsstanden på Nes ble kontaktet og det var masse positiv respons å hente.

 

Etter mye planleggingsarbeid ble Nes - dagene arrangert for første gang

 

27. og 28. Juli 1984. Dette ble en kjempesuksess, og har siden blitt en tradisjon.

 

 

 

 TIL TOPPEN

 

 

 

1990 – ÅRENE

 

 

1990 årene har vært preget av stor utvikling, både når det gjelder førstehjelp generelt og ikke mi

Last Updated (Saturday, 11 September 2010 11:41)